Fra Nesoddtangen til Aker Brygge på sti

Her ankomer vi Ingierstrand godt inne i Bunnefjorden. Stupetårnet forsøker å lokke oss til et bad. Vi holder oss på land denne gang.

Det er lørdag ettermiddag 4. april 2020. For 23 dager siden satte myndighetene inn kraftige tiltak for å hindre koronaviruset i å spre seg. En konsekvens av dette er en folkevandring ut i skogen.

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo

På løpeturer tar vi hensyn med tanke på avstand og tilpassing av fart. Samtidig er det hele noe stressende. Derfor blir det en del sidespor på mer ukjente steder.

En annen konsekvens av viruset er at bedrifter over hele landet har permittert titusenvis av ansatte. Mange arbeidsgivere har lite eller ingen erfaring med dette. Informasjonsbehovet er enormt. På jobb er min rolle å tilrettelegge NHOs medlemskommunikasjon og nettsider. Myndighetene endrer regler og tiltak nærmest daglig. Rådene fra våre advokater og fagfolk om hvordan følge opp bedriftens ansatte må derfor endres kontinuerlig. Nå er jeg sliten i hodet etter intens jobbing foran skjermen på hjemmekontoret de siste ukene.

Etter arbeid har jeg dratt ut på stien hver dag. Løpingen gir energi. Det klarner hodet. Jeg blir glad. Siden jeg bor der Lillomarka starter er avstanden fra jobben til marka nå blitt redusert til 10 meter. Dermed har jeg fått mer tid til å trene. Kanskje for mye tid. Balansen mellom trening, jobb, hvile og søvn er på et bristepunkt, men det skal jeg først erkjenne mange dager senere.

Tidligere i dag løp jeg for første gang i koronatiden med en gruppe. Jeg ble med min bror Jostein, brødrene Lars og Runar Gilberg og Eirik Ottesen. Vi møttes på Vækerø, løp opp langs Lysakerelva og skilte lag ved Bogstadvannet. Det var kjekt å kunne være litt sosial igjen. Jeg fortsatte alene opp til Tryvann og tilbake til sykkelen på Vækerø. Den første mila med de andre følte jeg meg pigg, men de to neste milene var jeg seig. At kraften forsvant underveis er et signal. Vil jeg forstå at jeg bør ta hensyn til det?

Et godt spørsmål er gjerne starten på et eventyr

- Hei, Bjørnar! Noen nye ekspedisjoner på gang?, skriver Olav Holden til meg. Han er en venn fra løpegruppa Sky Blazers og ekspert på å finne morsomme ruter i Østmarka.

Olav sitt spørsmål får meg til å se annerledes på det. Ekspedisjon? I Østmarka er jeg fortsatt mye mindre kjent enn i Lillomarka.

”Hei Olav. Jeg kunne tenkt meg til Østmarka imorra. En rolig tre timers tur på rundt 20 km kunne vært noe. Har du noen ideer?”, svarer jeg.

Like etter kommer jeg på en tur jeg har tenkt på i mange år. Er det mulig å løpe rundt hele Bunnefjorden til Oslo stort sett på kyststi?

Jeg setter meg ned med karttjenesten Gaia GPS og skisserer en rute.

- Du er heldig du som er så sprek, kan mamma si til meg. Det er jo noe sant i det. Å kunne stikke ut av døren en søndag morgen og løpe i en time, eller plutselig i ti timer, er ikke noe alle kan helt uten videre. Samtidig vet jeg barrieren ofte er mer i hodet, enn i beina.

Siden kyststien flere steder er på asfalt legger jeg deler av ruta på stier i åsene høyere opp. Jeg ser det vil dukke opp både kulturlandskap, kyststi med lukt av saltvann og høy sannsynlighet for barnålsti.

“Vurderer en tur på 58 km nå”, følger jeg opp Olav noen minutter senere. Jeg ler av hvor fort jeg endrer planer.

Det syns også Olav er morsomt. Han lokker med godbiter fra Østmarka, og er nysgjerrig på min idé, men biter ikke på den. Hvem kan la seg friste av mitt turforslag på kort varsel?

Jeg kontakter Patrick Stangebye. ”Jeg telter ved Langevann i kveld, så er nok ikke nede før i 11-tiden i morgen. Når tenker du å starte?”, svarer Patrick.

Han er altså gira, men det blir for sen start. Jeg ønsker å ha hele dagen til rådighet. Da jeg var mer fersk med ultralange turer kunne jeg komme hjem sent natt til mandag og være skrubbsulten. Det kan jeg ikke gjøre nå. Jeg må være opplagt til dagen etter på jobb.

I perioden med smitteutfordringer har jeg vært veldig forsiktig med å treffe andre. Også ved trening ute. Ei jeg har løpt noen helgeturer med er Inger Aaberg. Vi har allerede en løs avtale om å trene sammen søndag. Vil hun la seg friste av denne turen tro?

”Først tenkte jeg et par mil, så kom jeg på en artig sak på ca 5,5 mil”, skriver jeg til Inger, og sender henne ruta.

”Stilig! Har du løpt den før? Jeg er med!”, svarer Inger.

Byen ligger øde

Da jeg sykler ned fra Lofthus mot byen søndag morgen regner det lett. Nedbøren skulle komme i natt, og gi seg omtrent nå. Det viser seg å ikke stemme. Det er heller nå det starter.

Ved Torshovparken møter jeg Inger. Det er gøy med ultraløpere som henne. Hun stiller altså opp på en ni timers tur på kort varsel og gleder seg.

Motivasjonen min for å løpe mye har flere sider. En er å prestere godt i konkurranser. En annen å utforske naturen og være tett på alt som skjer der gjennom årstidene. En tredje motivasjon er å kunne gjennomføre lange turer når som helst om en god idé dukker opp. Slik som denne. Da er det gøy at det finnes andre som også er slik.

Om jeg løper med hjelm? Neida. Her er jeg på sykkel ved Torshovparken og sender et bilde til Inger om hvor jeg er.

Vi tråkker oss gjennom Løkka, Torggata og Grensen. Vi krysser Spikersuppa. Jeg har ikke vært i disse gatene på en måned. Byen er helt øde. Det er fredelig, men samtidig veldig uvant å se byen så tom. Da vi ankommer Aker Brygge regner det godt.

Å komme tilbake hit og oppdage at sykkelen og hjelmen er stjålet hadde vært trist. Sykkelen og beina er det jeg har nå for å komme meg rundt. Derfor har jeg med tre låser. Inger har også én. Vi kopler alt av låser og sykler sammen i en skikkelig kjerringknute. Dette bør dermed ikke være førstevalget om noen skulle få lyst på en grussykkel eller to.

For å komme til Nesoddtangen må vi ta ferje over fjorden. Jeg har alltid månedskort, men i Ruterappen ser jeg at jeg ikke har tatt kollektivtransport på over tre uker. Månedskortet mitt gikk ut igår. En enkeltbillett til sone 2 lastes opp. Ferja er nok ganske tom søndag morgen kl 08:36. Vi har funnet ut at det må være trygt.

Ombord viser det seg å stemme. Bortsett fra oss ser vi tre andre passasjerer.
- Tror du de har svele her?, spør Inger.
- Nei, men kanskje de har vestlandslefse, sier jeg.

Vi blir sittende. Å glane ut på fjorden en søndag morgen er behagelig. Det ligger et grått slør over fjorden. Regnværet gir foreløpig lite sikt.

Nesoddtangen

Da vi er i land og skal starte å løpe oppdager jeg at GPX-ruta jeg har laget hjemme ikke er i arkivet på klokka. Jeg synket klokka i går kveld. Det var rart. Jeg finner ly fra regnet under et tak på ferjeterminalen.

- Unnskyld Inger, jeg trenger et par minutter før vi løper for å få frem ruta, sier jeg. Så urutinert av meg å ikke sjekke at den ble overført riktig på forhånd, tenker jeg litt flau.

- Det går fint, svarer Inger. Like etter spretter hun rundt omkring for å holde varmen. Allerede her lenger hun grunnlaget for å få en lenger totaldistanse enn meg.

Etter endel klabb og babb frem og tilbake med Suunto appen får jeg tvinget ruta inn på klokka og vi kan starte på ferden mot Aker Brygge.

Jeg jobber med å dagens rute overført fra mobilen til klokka. Inger knipser et bilde innimellom hopp for å holde varmen. Foto: Inger Aaberg.

Planen for turen

Konseptet for turen er å finne en så fin rute som mulig fra Nesoddtangen til Aker Brygge. Den skal være på sti der det finnes og der det er hensiktsmessig. Ruta skal også helst være nær fjorden. Noen steder er den offisielle kyststien på vei, samtidig som det er fin sti i nærheten. Derfor vil enkelte partier løpes et stykke unna fjorden for å få morsommere løping.

Jeg har løpt både korte og lange partier på Nesodden flere ganger før. Her i nordenden er det ikke sti å løpe på nede ved Bunnefjorden. Derfor skal vi først helt opp til åsryggen.

Takket være planleggingen med Gaia GPS er vi allerede etter 100 meter på Nedre Utsiktsvei. Denne smale veien i et boligstrøk er mye triveligere å løpe på enn hovedveien. Etter litt over en kilometer med stigning treffer føttene den første stien. Digg.

Det er fortsatt grått og vått, men vi har det fint. Ikke et menneske er å se.

Snart kommer vi til et tårn på en høyde. Det henger en lapp på døra. Hva er dette for et sted?
- Kanskje det er et galleri?, sier Inger.

Hun har rett. På arket leser jeg at dette er Galleri Vanntårnet til Nesodden Kunstforening. Utstillingen er utsatt grunnet Covid-19.

Dagens første to- og firbente dukker opp

- Se!
I skogen etter Nesoddtangen skole ser vi ett ekorn. Så ett til. Og jammen er det et tredje i det samme treet. De løper alle opp og ned og jager hverandre. Sånt er gøy. Ekorn er fantastisk å studere. Spesielt når de løper fra tre til tre og bruker greinene som stier.

Ved Skoklefalltjernet treffer vi på dagens første turmennesker. En eldre dame og en godt voksen mann står i stien og småprater. Vi hilser på.

Etter kort tid lurer de på hvor vi er på vei. Før jeg rekker å si så mye kommer det masse forslag om stier og steder vi burde oppsøke i området.

- Takk for tips. Vi er på vei til Aker Brygge. Vi har en rute klar her på klokka, sier jeg.
- Aker Brygge?
- Ja, vi løper rundt Bunnefjorden på sti.
- Hvor langt blir det?
- Seks mil.
- Seks mil?, utbryter mannen forskrekket.
- Ja.

Vi takker for oss og løper videre mot Kallestad. De ser etter oss, og lurer kanskje på hva i all verden det var for slags folk som passerte nå. Det er alltid morsomt når folk blir overrasket over at det går fint å løpe langt.

Jeg har lagt inn en avstikker opp til Gimsåsen. Det skal være et høyt punkt. Kanskje det er utsikt der? På vei dit endrer skogen seg. Nå er vi i en åpen furuskog med barnålsstier og grønn mose. Oppover ligger det også flere små berg spredt i terrenget.

På selve toppen, om vi kan kalle det det, er det en postkasse og ganske flatt. Både skogen og tåka er for tett til at vi får noe utsikt. Inger skriver oss inn i DNT sin gjestebok. Deretter løper vi ned igjen der vi kom fra. Her det lekent terreng å slippe seg løs i.

Inger skriver oss inn i DNT-boka på Gimsåsen.

Videre løper vi ut av barskogen og ned forbi Nordre Sandaker og Smedhagen. Her er det kulturlandskap med jorder, bondegårder og løvtrær. Trærne har enda ikke fått blader på seg. Deretter bærer det rett mot fjorden i retning Torvvik brygge.

Noen steder er det hengt opp poster med oppgaver som familier og barn har laget. Det er stas at folk finner på dette for å glede andre i koronatiden. Slike oppgaver har jeg også funnet i Lillomarka. En post jeg fant utfordret meg til å kaste fem kongler for å treffe en valgfri trestamme. Den prøvelsen har blitt gjentatt mange ganger siden.

Etter omtrent 10 km er vi i enden av Whistbakken og nede ved fjorden. Nå starter den ekte kyststien for oss. Her er det en helt annen stemning. Vi kjenner lukten av fjære og salt sjø. Det er vindstille og ingen bølgesvulp. Oslo by er forsvunnet i skodden.

Kysstien er på sitt beste der den går helt nede ved fjorden.

Vi løper videre på stein, sand og sti. Et sted kommer vi til en liten strand langs et høyt berg. Stranden ender i en blindvei rett i sjøen. Hvor skal vi nå? Dette er et av flere steder det er utfordrende å få ruta på klokka til å stemme med terrenget.

På høykant langs det høye berget tror jeg først jeg ser en stige. Er kyststien virkelig så spenstig? Etterhvert forstår vi at det heller er en landgang som brukes til båter. Vi går litt tilbake, klyver opp berget og finner stien vi mistet.

Det er ikke alltid så lett å få ruta på klokka til å stemme med terrenget. Jeg tror først dette er en stige vi skal opp. Etterhvert forstår vi at det nok heller er en landgang som brukes til båter.

Noen steder må vi opp igjen i barskogen. Akkurat her finnes det en hemmelig “warpzone” som tar deg rett til England.

Trehus som dette er typisk langs Bunnefjorden.

Ved Brevik strand sliter vi også med å finne ruta videre. Kart og terreng stemmer ikke helt. Vi finner ikke løsningen som i ettertid skal vise seg å være opp Bergabakken og så inn på en blåsti derfra. Vi ender med å ta en alternativ rute i terrenget. Det å manøvrere slik er stort sett bare ekstra gøy. Slik utfordres flere ferdigheter og sanser. Snart er vi tilbake på stien.

Brevik strand.

Etter 25 km er vi så langt inn i Bunnefjorden som det er mulig å komme. Vi knipser et bilde for å markere at herfra bærer det nordover. Videre blir det et par km på asfalt, før vi svinger inn til Breivoll friområde. Her er det store gressletter, svaberg, strand, stupebrett, kyststi og folk på tur.

Hurra! Vi er i bunnen av Bunnefjorden ved Mien. Herfra settes kursen nordover mot hovedstaden.

I kartet til Gaia GPS er dette stedet på østsiden av Bunnefjorden merket med kikkert. Det betyr utsikt. Vi løp en omvei for å komme hit. Utsikten var sånn halvveis. Samtidig var det morsomt å minnes at akkurat her hadde jeg vært noen år tidligere også. Foto: Inger Aaberg.

Mellom Nebba og Sjødalstrand er det laget en ny og flott sherpasti. Dette er eneste gang på turen det er noe tett med folk. Vi løser det med å passere dem ute i terrenget.

Dagens store overraskelse

- Skal dere opp til Kolonialen?, spør en kvinne oss litt senere på Svartskogveien. Hun er på tur med datteren sin.

- Kolonialen?, spør jeg usikker.

- Ja. De har nydelige kanelboller der nå. Men vær obs på at dere først må opp en lang og bratt bakke, sier hun.

- Takk for tipset. Det går nok fint, sier jeg og ser en bred asfaltvei stige foran oss. Jeg kommer på noen bakker i Alpene som er litt verre enn dette.

- Der må vi stoppe, sier jeg til Inger.

- Jeg er med, svarer hun. På toppen av bakken finner vi Svartskog Kolonial. Den er åpen. Herlig! Inne jobber noen blide damer. De har funnet en god løsning for å ivareta alle smittehensyn. Vi setter oss ved et bord ute. Her tripper flere høner ubekymret rundt. De siste ukene har jeg bare vært på Rema 1000 på Årvoll for å handle mat. Å få oppleve å sitte på en kafé igjen kjennes så godt i denne rare koronatiden. Her er det virkelig koselig. Kanelbollene de serverer må være verdens største. Tenk at jeg ikke har vært her før.

Svartskog Kolonial er dagens store overraskelse.

Å få oppleve å sitte på en kafé igjen kjennes godt.

Fra Svartskog løper vi videre på Linjestien oppe i åsen. Den leder oss til Ingierstrand. Dette badestedet er det alltid fint å besøke. Nå ser vi ingen som bader, men det er mange som koser seg i strandkanten. Deretter finner vi tilbake til stien i skogen. Vi passerer skilt om Hvitebjørn natur- og kultursti. Fra broen over Gjersøelva ser vi ned på spor av gamle tider. Det ser ut som det er tilrettelagt en opplevelsessti langs elva. 

Turens hardeste underlag

Vi tar kyststien rundt Ljanskollen. Her har jeg aldri vært. Deretter stanger vi rett i E18. Planen er å følge den veien langs fjorden et stykke. For å få en bedre opplevelse vi burde nok heller løpt opp langs Ljanselva, og siktet mot Ekebergskrenten gjennom Lambertseterskogen og sørenden av Ekebergsletta.

Trafikkstøyen langs E18 oppleves uvant for oss stientusiaster. Asfalten er hard for beina etter mange timers løping. Det kommer stadig syklister bakfra i stor fart. Vi må derfor unngå å gjøre noe uforutsett. Samtidig kommer det familier med barn i mot. Et sted oppstår det slik en farlig situasjon. Et barn på to hjul blir usikker i møte med noen raske syklister. Han svinger mot en luke i autovernet der trafikken er. Heldigvis går det bra.

Her nærmer vi oss Ekebergskogen.

Byen var ikke borte likevel

Ved Nordstrand løper vi over brua til Furubråtveien. Her er det roligere og fint å løpe. Vi fortsetter langs Bekkelagsterassen, Grottenveien og Bestemorsstien. Deretter kommer vi til en balkongsti i Ekebergskogen. Dette er et nydelig sted å løpe.

Ettermiddagsvinden og sola har brutt opp skodda. Nå kan vi se at vinden lager krusninger på overflaten av Bunnefjorden. På andre siden er Nesodden. Tenk at vi var der for noen timer siden.

Ved Utsikten langs Kongsveien tar vi en kort stopp. Varmen gjør at vi kan kaste jakkene. Da jeg kom til Oslo for 20 år siden var det vaffelsalg her. Det er det ikke lenger, men utsikten over byen er fortsatt like fin.

Utsikten ved Ekebergskogen.

Det er over åtte timer siden vi forlot Nesoddtangen. Inger virker like sprek som ved start. Jeg mangler både skyv, kraft og krutt. Det glemmes fort der vi løper på kjente trakter forbi ikoniske steder. Ekeberg restauranten passeres. Deretter flyr vi nedover en sti til Gamlebyen. Så ruller vi videre mellom høyhusene i Bjørvika, rundt Operaen, forbi SALT og rundt Akershus festning langs sjøen. På Rådhusplassen yrer det av liv. Nå mangler det bare et musikkorps.

Målgangen på EcoTrail er her ved SALT. Vi skal lenger.

Da vi kommer tilbake til fergeleiet ser jeg syklene våre er der fortsatt. Jeg blir letta. Klokka viser 59 km. Da jeg ser opp på Inger forstår jeg at hun har sett det samme. Hun smiler, lyser opp og er på ingen måte i mål.

- Har du lyst å runde seks mil?, spør jeg.
- Ja!, roper hun fornøyd.

Dermed lager vi en bonusrunde ut til den ytterste enden av Tjuvholmen. Da vi passerer Astrup Fearnley museet på returen ser jeg klokka på Rådhustårnet. Den er snart 18:00.

- Vi har kun noen minutter på oss før klokka slår seks og vi runder 9 timers løping, sier jeg.
- Da må vi kjappe oss, svarer Inger.

På brygga er det både folk og måker. Byen lever. De siste hundre meterne blir det en langspurt. Vi kommer til syklene for andre gang etter 61 km og 8 timer og 55 minutter.

Underveis har vi sett spor av både steinalder, vikingtid og seilskutetid. Deretter tok Oslo imot oss med en varmende sol og Bjørvikas moderne høyblokker.

Nåtiden er mer usikker enn jeg har opplevd i min levetid. Samtidig er jeg glad der jeg sykler hjemover gjennom byen. Den usynlige fienden vi sammen kjemper mot føles mindre truende i naturen. Å kunne løpe på oppdagelsesferder som dette i nærmiljøet gir så mye. Koronaviruset klarte vi å unngå også denne gang.

Ruta vi løp fra Nesoddtangen til Aker Brygge

Vis full størrelse

Ruta vi løp ble på 61 km. Klikk for større bilde. Kartgrunnlag: Gaia GPS.

PS. Senere fant jeg ut at jeg i denne perioden løp 20-30 timer i uka, samtidig som jeg jobbet hardt, og sov for lite. Det førte tilslutt til en form for utmattelse som det tok mange uker å komme over. Pass på å hvile og sove nok.

Hvordan likte du denne historien? Kommenter gjerne under.